Svein Westad er 80 år!

Svein Westad foran tehuset i hagen sin i Kongsberg. Foto: Lena Knutli.

Den første styrelederen i Norsk munnharpeforum har gjort seg bemerka for munnharpespillet sitt i store deler av verden. Nå har han blitt 80 år.

Av Veronika Søum

Svein Westad fylte 80 år 17. mars! Vi hyller munnharpevirtuosen med et intervju gjort for noen år siden til prosjektet norskmunnharpe.no.

Når hørte du munnharpe første gang?
Da jeg var 15-16 år var jeg i en musikkforretning i Tønsberg og kjøpte ei munnharpe fra Østerrike, uten at jeg hadde hørt så mye munnharpe før. Jeg fikk melodi ut av den, men jeg hadde ikke peiling på tradisjonelt spill. Det begynte da jeg en kveld på jobben fikk høre Reidar Sevågs folkemusikkprogram på radio på starten av 70-tallet. Da hørte jeg Mikkjel Kåvenes spille Fille-Vern. Radioen sto lavt på og sånne gamle opptak er ikke gode, av og til ble det svakt og så sterkere igjen, akkurat som vinden i trærne. Og jeg ble stående som låst til gulvet, helt fascinert. Da tenkte jeg «hoi hoi, dette var mystisk, dette må jeg utforske og finne ut av», og interessen og lidenskapen ble tent.

I 1982 spilte jeg seljefløyte på en folkemusikkfestival der Torleiv Bjørgum spilte munnharpe. Jeg gikk bort til han etterpå og spurte om det gikk an å få tak i skikkelig gode munnharper. Jeg tegna av munnharpa hans som var laget av Knut Gjermundsson Hovet. Jeg visste ikke hvem jeg skulle spørre, for Gjermundsson Hovet var død på det tidspunktet, men så, etter noen år, fikk jeg nyss om at Torleiv Bjørgum og Knut Tveit hadde innleda et samarbeid om å lage munnharpe etter de gamle modellene. Da dro jeg til Setesdal og kjøpte meg ei munnharpe. 

Like etter, tidlig på 90-tallet, ble det kurs. Da hadde Bjørgulv Straume kommet som en racer inn, for han hadde gitt ut den berømmelige Luftslaget, og den slo jo an til de grader. Han holdt helgekurs, og da fikk jeg teknikken inn, og da var det bare å dra hjem og øve. 

På det tidspunktet var opptak av de gamle munnharpemesterne gjort tilgjengelig av Ånon Egeland. Som ung hadde han besøkt en av de gamle munnharpemesterne som ennå levde, Andres K. Rysstad, gjort opptak av han og lært teknikken der, så han var en av de ledende på det tidspunktet. Da hadde vi mye å lære etter. I ca ti år holdt jeg på å terpe og terpe på flere slåtter.

I 1998 ble Norsk munnharpeforum grunnlagt på Fagernes. Ånon Egeland ville ikke være leder, og spurte om jeg ville være det, så ble jeg jo det da. Fra da av ble det arrangert kurs, og det var to-tre av oss som kunne litt, slik at vi ble kursledere. Så begynte snøballen å rulle med årlige festivaler.

Hva er en god slått for deg?
En god slått er både god rytme, variasjon og  klangrikdom. Det skal ikke være en rett fram-slått, det blir fort kjedelig med flate toner, du må modulere og variere og skape din egen personlige stil, det er viktig. Først må du kunne høre på og kopiere slik at du kan utgangspunktet og seinere skape din egen stil. Jeg var vel en av de som brukte hele tonespekteret. Som i Fra morgon til kveld, en telespringar, og Spursmannen, der brukte jeg lange toner oppover og nedover igjen. Det er også noe jeg har jobba med, jeg har hørt mange som gjør det ganske enkelt.

Du har gitt ut flere album, hvordan ble Munnharpas verden (2000) til?
Det var internasjonal munnharpefestival i Molln i Østerrike i 1998, samme år som vi starta Norsk munnharpeforum. Ånon Egeland og jeg dro dit, og det var da vi begynte å få øynene opp for hva andre land gjør. Det var en fra Østerrike som spilte i tre tonearter, og bytta harper mens han spilte. Det ble mer kunstmusikk, men det var en sterk tradisjon der. Men så kom det folk fra Østen også, fra Jaktusk i Sibir og det var en liten gruppe fra Kirgisistan. De spilte nesten som vi gjør, det var vi veldig tent på å utforske nærmere.

Alle som spiller på Munnharpas verden var til stede på den festivalen, og det var da vi begynte å tenke på det. Det var Leo Tadagawa fra Japan, vietnameseren Tran Quang Hai bosatt i Paris og John Wright. Jeg spurte om de ville bli med på en cd som samlet munnharpetradisjoner fra hele verden. Vi fire kunne spille to-tre tradisjoner hver, så da ble det ganske mye. I Molln var det et studio, og mens vi var der fikk jeg dem til å spille inn en god del ting. Så samla vi det til Munnharpas verden.

Du var musikklærer i Nepal et år, hvordan ble du det?
Fra 2009 til 2010 var jeg på Nepal Music Centre i Katmandu som utvekslingslærer, og underviste i nepalsk munnharpetradisjon med norsk teknikk. Grunnen til at jeg havna i Nepal, var en folkemusikkfestival som ble arrangert, utrolig nok, i Nord-Korea. Der ble jeg kjent med en gruppe dansere fra Nepal, og det var et veldig fruktbart samarbeid. Jenta jeg ble kjent med inviterte meg til Nepal, og arrangerte en konsert for meg. Dagen før tok hun meg med til en musikkskole i Katmandu, som er bygd med Norad-midler, og administrert delvis i samarbeid med Norge, den gang Universitetet i Agder. Der ble jeg presentert for lærerne, og de var dyktige musikere! De spilte tabla, fløyte og sarangi-fiolin. Meeting in the Mountain (2008) var et samarbeid med dem.

Hva er det beste med munnharpe?
Det er et mystisk instrument. Vibrasjoner i grunntonene, overtonene, fascinerer og virker. Jeg veit at den i Sibir brukes i terapi. Pasientene ligger på ryggen, også spiller de på en dyp munnharpe. Da får du disse vibrasjonene i ryggen som gjør at du slapper av i musklene.

Jeg hadde et samarbeid med den tidligere direktøren ved Lågdalsmuseet. Om sommeren ble det av og til arrangert historiske dager med fortellinger om overtro i gamle dager. I den forbindelse pleide jeg å spille. Det var vel Fossegrimen jeg skulle spille, tenker jeg. På nedsida var det et gjerde og der var det geiter og sauer som beita med kje og lam. Jeg hadde bare spilt fire-fem toner før de kom stormende oppover, sto med forbeina på gjerdet og breket det de kunne. Jeg måtte bare stoppe. Alle som så det måpte. Så munnharpa virker også på dyr, den er et magisk naturinstrument.

Hva betyr munnharpa for deg?
Den betyr veldig mye, det er ikke bare å spille melodier, men å uttrykke naturmystikken og få fram disse klangene som virker sterkt på nervesystemet vårt. Alt i skapelsen er vibrasjoner, det kan vises i samklanger, vibrasjoner og munnharpa. Det er sjamaner i Sibir og nordområdene som bruker munnharpe nettopp for å komme i kontakt med en høyere verden. Så den er mer enn et vanlig musikkinstrument!

Hele intervjuet og video av Svein finner du på norskmunnharpe.no.