Albumomtale: Nelle boche di gentaglia
Spassapensiere Ensemble har laga album som på en fin måte kombinerer bunnsolid forsking med musikalsk lekenhet.
Nelle boche di gentaglia
Spassapensiere Ensemble
SimulArte
2025
Av Ånon Egeland
Mange i munnharpemiljøet her hjemme på berget har sikkert fått med seg at det skjer ting på munnharpefronten i Nord-Italia. Noen har kanskje til og med sikra seg instrumenter av den produktive og svært dyktige smeden Luca Boggio, som holder til i denne delen av landet. Med utsøkte kopier av eldre munnharper fra regionen, har han vært en avgjørende faktor for at munnharperevivalen i landsdelen i det hele tatt har kunnet skje.
Dette har vi jo erfart her hjemme også: Uten gode instrumentmakere hadde det garantert vært langt mellom de gode munnharpeutøverne her til lands. Mens flere områder i områder i Sør-Italia, blant annet Sicilia og Sardinia, har levende tradisjoner både for munnharpespill og -smiing, finnes det ingen dokumentert tradisjon for munnharpespill i Nord-Italia. Den tradisjonen døde ut en gang i mellomkrigstida. Smikunsten har også gått tapt, men her finnes heldigvis flere godt bevarte, eldre instrumenter. De er toppen av et isfjell når det gjelder munnharpeproduksjon. Munnharpa er nevnt i norditalienske kilder fra andre halvdel av 1400-tallet, og arkeologiske funn kan fortelle at instrumentet har vært kjent og brukt minst 100 år tidligere. Særlig i dalføret Valsesia, øst i Piemonte, var det fra 1400-tallet og fram til slutten av 1800-tallet storproduksjon av munnharper, ikke ulik den vi kjenner fra Molln i Østerrike. Det er særlig munnharpene fra Valsesia – noen dekorert med karakteristiske messingløv inni bøylen – som har vært forbilde for kopiene til Luca Boggio.
Når en skal forsøke å gjenopplive en utdødd tradisjon, der både utforminga av instrumentene og musikken som spilles på dem skal ha lokal forankring, er det åpenbart ikke bare instrumentmakerne som er viktige. Også forskerne spiller ei viktig rolle. Vi her hjemme vet jo godt hvilken betydning særlig Reidar Sevågs forskning har hatt for vår egen munnharperenessanse.
I det norditalienske tilfellet har Alessandro Zolt spilt ei liknende rolle, både som akademiker og som engasjert utøver. Sammen med Alberto Lavatto har han skrevet «bibelen» for munnharpeutøvere i dette området, La ribeba in Valsesia nella storia europea dello scacciapensieri («La ribeba [Munnharpa] i Valsesia i den europeiske munnharpehistoria»). Den tjukke boka inneholder det som er verdt å vite om denne smitradisjonen.
En kan få rimelig god kunnskap om konstruksjonsprosessen ved å saumfare bevarte instrumenter, men musikken som engang blei spilt på disse instrumentene har tystna. En vet fint lite om repertoaret, for ikke å snakke om subtilitetene i spillestilen. Det er disse puslespillbitene Spassapensiere Ensemble (Luca Boggio, Lorenzo D’Erasmo, Lionello Morandi, Valerio Papa, Federico Rossignoli og Alessandro Zolt) prøver å få på plass, samtidig som de ønsker å heve statusen til munnharpa generelt. Spassapensieri er forøvrig en variant av det standarditalienske ordet for munnharpe, scacciapensieri.
Den musikalske delen av den norditalienske munnharperevivalen handler altså i stor grad om å finne egna repertoar. En kjenner bare noen ytterst få melodier som i følge tradisjonen skal ha vært spilt på munnharpe. Tradisjonelle dansemelodier og sanger fra regionen – i tillegg til en og annen melodi fra renessansekilder – er den viktigste ressursen.
Albumet Nelle bocche di gentaglia avspeiler dette. (Tittelen, som betyr noe sånt som «I munnene på pøbelen», refererer til munnharpa og er henta fra ei avhandling om musikk, utgitt i 1628.) Å løfte fram munnharpa som et seriøst og fleksibelt instrument står høyt på dagsorden. Gruppa har valgt å vise dette gjennom arrangement der munnharpa inngår i samspill, både med andre munnharper og andre instrumenter, stort sett med tilknytning til norditaliensk tradisjonsmusikk. Ukjent for meg var campanine. Det ser omtrent som en Orff-xylofon, men i stedet for tre er stavene laga av glass. Det gir en sprø, fin klang. Campanine var klokkernes øvingsinstrument. Tastaturet er ei miniatyrutgave av tastaturet i kirketårnet, der hver tangent er kopla til ei kirkeklokke.
Ulike former for slagverk er en gjenganger i arrangementene til gruppa. Her sier det seg sjøl at de har tatt moderne lydteknikk til hjelp for å bøte på den naturlige ubalansen mellom munnharper og lydsterke tamburiner og smellstikker. Resultatet kan bli nokså massivt, særlig når munnharper i bassregisteret blander seg i koret. Likevel synes jeg det fungerer bra. En personlig favoritt som illustrerer dette, er avslutningssporet, Girometta, en melodi som lever i beste velgående i tradisjonen og som kan dokumenteres, i arrangert form, til første halvdel av 1600-tallet, bl.a. hos komponisten Tarquinio Merula (1595–1665).
Alessandro Zolt låter nesten norsk når han spiller rigodon, en etterkommer av 1600- og 1700-tallets motedans rigaudon. Den lever stadig i det oksitansktalende området av Frankrike som grenser til den oksitansktalende delen av italienske Piemonte.
Mange her til lands vil nok nikke gjenkjennende til spor 3, La Monferrina, den mest utbredte av melodiene til en motedans av samme navn fra tidlig 1800-tall. Hos oss er den brukt til barneregla «Hønseføtter og gulerøtter». Går vi lenger tilbake har den militær tilknytning. Den finnes i ei handskreven notebok fra Idd i Østfold, datert 1822, som «Hviil Marchs».
Den fysiske CD-en kommer uten teksthefte, men den er utstyrt med en QR-kode som tar deg til et forbilledlig, digitalt teksthefte, på italiensk, engelsk og fransk. Her finner du grundig informasjon om munnharpa i denne delen av Italia. Til og med omtalene av de enkelte spora er utstyrt med fyldige bibliografier og diskografier, om noen skulle ha lyst til virkelig å dykke dypt ned i materien.
Jeg anbefaler full pakke av dette produktet, som på en fin måte kombinerer bunnsolid forsking med musikalsk lekenhet.
Vil du vite mer om hva karene i Spassapensiere Ensemble driver med, har du lenker til 2/3 av dem her: