Slått under lupa: Uppstaden
Variasjonskunst og vold.
Av Ånon Egeland
Om det er en cd enhver seriøs munnharpespiller burde ha slitt ut, er det cd 1 av albumet Fille-Vern (TA29CD, ta:lik 2006). Her finnes de på ett brett alle de legendariske, eldre utøverne –premissleverandørene for den oppblomstringa munnharpa har opplevd her til lands de siste drøye 30 åra.
Slåtten som skal under lupa denne gangen, Uppstaden, finnes på nest siste spor på den nevnte cd-en. Den er et strålende eksempel på mesterlig variasjonskunst, udødeliggjort av NRK 27. mai 1964. I motsetning til hva slurvete strømmeplattformer – YouTube inkludert – prøver å fortelle deg, er utøveren Andres K. Rysstad (1893–1984) og ikke sambygdingen Aani Rysstad (1894–1965). (Moralen er: Kjøp alltid det fysiske albumet! I dette tilfellet får du også et teksthefte på 101 sider på kjøpet.)
Ingen andre av de eldste dokumenterte munnharpespillerne har spilt inn denne slåtten, så Andres har nok også i dette tilfellet forma munnharpeversjonen sin etter sin egen hardingfeleversjon, en lang slått med motiver fra minst tre kortere, eldre slåtter. Det innebærer at han har måttet bruke sitt musikalske skjønn på å «destillere» essensen ut av en mye lengre slått. Han har måttet innskrenke et omfang på over to oktaver til bare sju toner, nærmere bestemt fra overtone 7 (notert F4) til overtone 13 (notert E5). Det gjør alle de subtile variasjonene hans til et enda større kunststykke.
Ved første gjennomhøring virker kanskje Andres’ spillestil noe tilbakeholden. Han bruker ikke virtuose teknikker, men fokuserer i stedet på variasjon: små endringer i melodi, melodirytme og frasering/anslagsmønster. Munnharpeversjonen av Uppstaden kretser grovt sett rundt to korte vendinger, litt etter som en regner: Grensa mellom «originalvending» (hva nå det måtte være) og variasjon er nokså flytende. Dessuten overlapper vendingene på en måte som gjør det vanskelig å si hvor den ene slutter og den andre begynner. Faktisk gir det god mening å tenke på disse vendingene som sirkulære, uten noen klar begynnelse eller slutt.
Jeg håper flest mulig – også de med et noe motvillig forhold til noter – har lyst til å bruke transkripsjonen som hjelp til å fordype seg i Andres Rysstad sin kunst. Jeg minner om at det fint går an å lære melodien etter opptaket og bruke transkripsjonen som ei rettesnor for hvor/når en skal slå (ved begynnelsen av hver bindebue) og hvilke toner som er åpne eller lukka (åpne toner på notelinjene, lukka toner mellom linjene). For den som har lyst til å trenge enda dypere inn i materien, vil jeg anbefale å bruke digitale verktøy som gjør det mulig å sakke ned hastigheta på opptaket uten å endre tonehøyden. Amazing Slowdowner og Transcribe! er gode og forholdsvis rimelige muligheter. Dessuten har også YouTube et slikt verktøy, helt gratis: Klikk på Settings (tannhjulikonet nederst til høyre i billedkanten), der finner du Playback Speed. Se ellers egen artikkel om munnharpe og notebruk.
Trøinga er ikke spesielt notert i den foreliggende transkripsjonen, men Andres «tvitrødde» alltid til danseslåtter. Det vil si at hvert taktslag får et ekstra tramp rett etter hovedslaget. I dette tilfellet innebærer det at 1., 2., 4. og 5. åttendedel blir markert med ett tramp med høyre fot etterfulgt av venstre. Altså: 1. åttendel: høyre, 2. åttendedel: venstre, 4. åttendedel: høyre, 5. åttendel: venstre.
Slåtten har navn etter setesdølen Bjørgulv Eivindsson Uppstad (1791–1866), som alltid ville ha nettopp den når han skulle vise seg fram på dansegolvet. Han er kanskje den mest kjente av de gamle «kjempekarene». «Slåsskjempe» vil vi vel kalt han i dag – om vi var greie.
At vi vet såpass mye om han skyldes i stor grad folkeminnesamleren Johannes Skar, som vier han hele 20 sider i bokverket Gamalt or Sætisdal. I Skars knappe sagastil framstår Bjørgulv Uppstad nærmest som en vikingskikkelse, en uredd kar som djervt utfordrer andre store og sterke menn til å prøve krefter. Her gjaldt få regler, sjøl om kniv nok ikke var ansett som særlig karslig, men handvåpen som stokker og jernkroker lot til å være innafor. Et yndlingsknep ser ut til å ha vært «å spone augo», altså å klemme ut øynene på motstanderen med tomlene.
Det voldelige bygdesamfunnet Skar beskriver, er nok ikke unikt for Setesdal og kunne nok gjelde for store deler av landet fram til godt inn på 1800-tallet. Det står i grell kontrast til romantiske idéer om gode gamledager og lokalsamfunn der folk tar vare på hverandre. Rett nok, må det sies at folk gjerne huska de ekstreme hendelsene og at det derfor var disse som blei festa til papiret av slike som Johannes Skar. Alt i alt var det kanskje ikke så ille som det kan høres ut, men vi må likevel ha lov til å si at verden går framover – på noen felt i alle fall. Og heldigvis er det ingen direkte sammenheng mellom musikken og Bjørgulv Uppstad sin voldelige verden, men vi får innrømme at han hadde god musikksmak!
